You gotta hang on
to the trip you’re on

Trekk pusten og pust ut. ”Ok. Nå gjelder det. Fokus. Fart. Jeg er fart.” Kutt, kutt, kutt. Det blir ikke riktig å sitere Lynet McQueen. For det første er det et turløp uten startnummer, og for det andre så er du for dårlig trent. Igjen.

Jeg er tilbake. Det er vidunderlig turvær. Denne lørdagen får vi sol og lettskyet vær utover dagen. Noen spredte byger. Temperaturen var i underkant av 20 grader. Det kan egentlig ikke bli så mye bedre. Kvinesdal i slutten av mai viser seg ofte fra en vakker side. Her er historien om en mann som prøver å henge på sin egen tur så godt han kan.

Klokken er 07:30. Første etappe i år var sykling Feda – Frøytland – Raustad – Øyekleiva – Øye. Her føler jeg meg i godt slag, men det gjør i grunnen alle tror jeg. Allerede på Feda blir vi heiet og vinket framover med flagg. Gamle mann langs veien: heiarop som ”det er langt igjen” kan med fordel endres til neste år. Vel framme på Øye begynte vi å gå mot Kleiven. Det var god stemning i feltet, og praten gikk lett. På Kleiven var det påfyll av drikke, og hyggelige medhjelpere serverte oss også boller, kjeks og banan. Så gikk turen videre til Storekvina med en stopp på Norskeknuten for å nyte den fantastiske utsikten. På stiene mot Storekvina ble det stillere og stillere i feltet. Det er nå det begynner å bli tyngre, men desto gladere blir man når man kommer fram til Vesterdalen skole. Min kjære svoger hadde slakket litt på tempoet i år slik at vi kom omtrent likt til Storekvina, men da vi mot slutten av etappen ble forbiløpt av puljen bak oss glimtet han til. Umerkelig gled han inn i blant dem som jogget. Så mye krutt i bena hadde ikke jeg.

Etter en ca halvtimes pause var det klart for neste etappe. Sykkeletappe på litt over to mil til Lindeland bru. Dette er en fin etappe. Min favorittetappe. En rutinert turløper skal ha sett på løyeprofilen til Hav til hei, og uttalt at dette er transportetappen. Tipset var å sykle på et gir lettere enn du føler for. Jeg for min del tenker på alle etapper som transportetapper for egentlig er jeg livredd for å gå på en smell.

Klokken er 13:30. Alle starter på likt ved Storekvina, men i mål på Knaben var jeg godt over en time bak mine turvenner. Før start posisjonerer man seg så godt man kan. Det er trangt om plassen når over 400 skal ut å sykle samtidig. I pausen på Storekvina er det mange som transformeres til syklister. Fullt utstyr med trøyer, bukser og sko. Jeg nøyer meg med solbriller og hjelm. Noen skuer omkring seg for å danne seg et bilde av feltet. Hvilken rygg skal jeg satse på å legge meg bak? tenker de kanskje. Dette kan bli et rotterace kjenner jeg. Når startskuddet går, suser folk av gårde. Selv om jeg greide å plassere meg langt framme i feltet ved starten, sakker jeg liksom litt akterut hele tiden. I flere minutter hadde jeg en jevn strøm av syklister som ville forbi. Jeg hadde en ganske lett hybridsykkel, men det forhindret ikke at noen kom skranglende forbi på terrengsykler anno 1990. Huskelapp til meg selv: Tren litt da mann! Rotteracet gikk uten meg i år. Da jeg trodde jeg var alene på veien, så oppdaget jeg en dame som lå på hjulene mine. Hun skulle bare hvile seg litt, og det var jo nesten smigrende. Etter en liten stund var det nok, og med ordene ”Nå kan jeg ligge litt først” så jeg henne ikke igjen. Helt foran var det nok god fart, for den eneste syklisten jeg passerte opp til Lindeland bru hadde punktert. Heldigvis så var det stadig vekk folk langs løypa som heiet oss framover. Så fikk jeg lagt inn en spurt for publikum i ny og ne også. Storartet synes nå jeg.

Etter en rask pause ved Lindeland bru så bar det videre på Kyrkjevegen. Denne drøye milen gjennom skogen er den desidert tyngste etter min mening. Så her gjelder det å tenke positive tanker. Jeg var så positiv at da jeg var kommet halvveis var jeg sikker på at etappen var slutt rundt neste sving. Som dere sikkert skjønner tok jeg ikke igjen mange folk på min tur. Heldigvis var løypen inni skogen godt merket så det var ikke fare for å gå seg vill. Oddsen for at jeg hadde gått meg vill uten merking hadde vært så lav at ingen hadde satset penger. Uansett så greide jeg faktisk å passere en jente på veien. Hun stod og fiklet med mobiltelefonen sin. Jeg spurte spøkefullt om hun hadde dekning her inni skogen. ”Ja, ja. Jeg har allerede oppdatert status på Facebook et par ganger.”

De aller fleste som dannet baktroppen med meg var yngre og tyngre enn meg. Det vil da si under 40 år og 25+ i BMI. Generelt er alle alders- og vektsegmenter og en mengde ulike kroppsformer med i dette supre turløpet. Det er imponerende bra utholdenhet på de fleste. Sett i fra mitt ståsted. Det er mange som kan være krye over seg selv. Når det går sakte framover, så får man i det minste med seg litt detaljer fra turen. Som da jeg så Skotsk høylandsfe da jeg endelig kom ut av skogen ved Netlandsnes. Det løste mysteriet med noen usedvanlige svære ruker i skogen. To lamaer på et jorde langs veien så jeg også på turen.

Etter Kyrkjevegen, og noen etterlengtede glass med Coca-cola på Netlandsnes, bar det videre på sykkel den siste drøye milen opp til Knaben. Jeg ble glad da jeg kom til skiltet ”5 av 12 km”. Det gjorde jeg i fjor også husket jeg brått. Tenk bare 7 km igjen. Men det er noen onde og bratte 7 km skal jeg fortelle. Det hjalp heller lite med Northug spurtmix som jeg hadde investert i.

Klokken er 18:30. Endelig kom jeg til mål. Ah, for en glede det er. I målområde kan man få servert pølser, saft og restitusjonsdrikke. Selv om de fleste er nydusjet når jeg ankommer scenen, så er det likevel en seier å fullføre. 10 liter drikke, New Energi sjokolade, nøtter, boller, banan, skiver med brød og kjeks. Det er sånn ca det man trenger for å fullføre Hav til hei. For de som tilbringer kvelden på fjellet er det reker og fiskesuppe, og generelt meget god stemning på Knaben leirskole.

Takk for enda et perfekt arrangement. Alt er imponerende. Spesielt logistikken og medhjelperne. Det er som å komme hjem til mor. Man får alt servert på et fat. Fantastisk. For en flyt. Hvis du som leser dette vurderer å melde deg på. Kom igjen! Alle er vinnere til slutt.

Hvis jeg hadde vært litt ivrigere på Facebook så tror jeg at min status i mål ville blitt: ”På Knaben. Sår i fua.”