En dårlig trent ekskvindøl sine strabaser 26. mai 2012.

Skrevet av Markus Bruno

Hele historien begynte med at min kjære svoger lurte på om jeg skulle være med på Hav til hei I Kvinesdal. Det hadde jeg jo selvsagt lyst til, og jeg fikk etter hvert meldt meg på. Det skulle være gøy å se min barndoms bygd på langs. Plutselig var det bare en uke til turen skulle finne sted, og jeg hadde egentlig årevis med fysisk forfall på CV-en. For å teste formen skulle jeg sykle min DBS City sykkel ca to mil. Prøve å sykle to mil. Det var pusting og pesing, og jeg måtte flere ganger gå litt. Da jeg noen dager senere skulle jogge en tur, endte det med intervalljogging. Motto for turen ”Det viktigste er ikke å vinne, men å delta”.

Værmeldingen for lørdag var sol fra skyfri himmel, og over 20 grader. Allerede den første kilometeren på sykkel fra Feda merket jeg at folk var gira og oppglødde. Jeg hadde fått lånt en lett hybridsykkel så jeg kunne ikke akkurat skylde på utstyret. Mannen derimot. Etter ca 4 km hoppet vi av sykkelen, og det bar først rett opp 400 høydemeter til Frøytlandsvarden. Det ble litt køgåing. Heldigvis. Etter å ha lyttet til erfarne turgåere hadde jeg i det minste fått med meg sportsdrikke og litt turmat som nøtter. Etter en kort stopp på Frøytlandsvarden, hvor hele gruppen ble tatt bilde av, bar det videre mot første drikkestasjon på Kleiven. Helt fra starten av så kjente jeg på følelsen av at jeg ikke hadde noen ekstra gir å gi. Inne på heia var snart alle kjente tapt av åsyn. Mens jeg tenkte på en tekststrofe av Dum Dum Boys: ”Jeg lever i en drøm. En vill en.”

Vel framme på Kleiven etter 15 km var det bare å fylle opp drikkeflaskene. Spise banan, bolle og kjeks. ”Uten mat og drikke duger helten ikke” har vel sjelden passet bedre enn denne dagen. Neste etappe til fots mot Storekvina sto for tur. Nye 11 km på heia. Etter at jeg følte jeg hadde gått lenger enn langt på ukjente stier med fulgesang som bakgrunnsmusikk, kom det plustelig en horde av folk som ville forbi. Du verden, tenkte jeg. Her har jeg nok med å tenke på neste skritt, mens puljene bak meg ikke kan komme fort nok fram.

Selv om det til nå hadde vært slitsomt nok å komme seg fra Feda til Storekvina så var det også mye vakkert å se. Av og til kom vi fram til lysninger med fantastisk utsikt over dalen nedenfor. Vi kom også til hytter med folk som heiet oss framover. Liker.

Etter å ha inntatt mat og drikke på Vesterdalen skole så var det fellesstart på sykkel, og egentlig første mann fram til Knaben. Første del av etappen var å sykle til Lindeland bru. 21 km. Jeg hadde hørt at man kan spare masse energi ved å ligge i ryggen til andre syklister. Det ble en stor nok utfordring å greie og ligge i ryggen på noen! Det nærmeste man kommer begynnelsen på en 40 års krise må vel være at man blir forbisyklet av 50 år gamle damer som har dobbelt så bred rompe som meg selv. Tilsynelatende uanstrengt. Det er jo nærmest så man ufrivillig er midt i en Brelett reklame. La la lala la lala la. Da kan du tro at det gjorde godt å treffe folk langs veien med flagg og heiarop! Og plakater. «Dokk e goe». Andre plasser var folk ute og vannet oss med hageslangen. Jeg tenkte jeg kunne få meg en skikkelig sprut i hodet, så jeg stoppet. Da var det en pjokk som begynte å skvette vann fra en bøtte på meg, ”tøm bare vannet på hodet mitt”. Med litt hjelp så fikk pjokken gjort akkurat det. ”Mamma, han ville ha hele bøtta!”.

Oppover dalen var det velholdte gårder og et flott landskap, stadig vekk med bruset fra den fossende elva i bakgrunnen. Neste etappe var ”Kyrkjevegen” gjennom skogen. Utrolig slitsomt. Det begynte å gjøre litt vondt her og der, og da jeg spurte noen foran meg om det var langt igjen så var det ingen nåde: ”ja, kjempelangt”. 11 km til fots kan føles litt lenger enn vanlig. Endelig framme på Netlandsnes så ventet et av høydepunktene på turen. Iskald Coca-cola!

Nå gjenstod den siste drøye mila til Knaben på sykkelsetet. Feltet var nå så spredd at jeg flere plasser syklet helt alene. Når det begynte å gå oppover, så måtte jeg selvsagt gå. Gjett om jeg var glad da jeg hørte lyden av en bjelle på vei opp den siste stigningen til Knaben. Tenk det! Som en sau var det bare å følge lyden. Der endelig så jeg en medhjelper i turløpet. Med bjelle. Da var det ikke langt til mål. Pust og pes. 11 timer. 72 km. Fra hav til hei. Svoger var begynt å bli bekymret, så jeg ble jo nærmest møtt med et gledesbrøl. Jeg kom da fram til slutt. Knaben Leirskole. Tusen takk til alle involverte, og kjente og ukjente som jeg traff underveis. Et utrolig bra arrangert turløp!

Etter målgang bar det til hytta vi skulle overnatte i, som heldigvis var like i nærheten. Til en kald øl og dusj. Så bar det ned til Leirskolen igjen for fiskesuppe og reker med god drikke. Godt humør! Fabelaktig dag. Det skader ikke å kjenne at man lever. Midt i naturen. Så slitsomt, men så gøy for en skranten ekskvindøl.

”Vakker, vennelig, vågal” er Kvinesdal kommune sitt slagord. Den beste måten å finne ut at Kvinesdal er slik, er å melde seg på Hav til hei! Da er du i alle fall vågal. Så får du ta med godt humør at mange vennlige mennesker turer forbi. Men det er vakkert underveis. Det kan jeg love!